Ivar Stenersen

Takk for skikkelig fres i gymtimene på ungdomsskolen.Hvil i fred.

Så har vår kjære pappa gått ut av tiden. Etter en periode med gradvis svekket helse ble han lagt inn på sykehus i Orkanger rett før påskehelga og han sovnet stille og rolig inn 17.april. Pappa var klar på at han ønsket samme opplegg som for mamma og han ble derfor kremert hvorpå det blir urnenedsettelse med nærmeste familie til stede til sommeren. Pappa var en tusenkunstner og nær det en kan komme en lokal Reodor Felgen. Født i 1940 og oppvokst i Mosjøen med trygge foreldre og gode søsken var han mest aktiv innen idrett og tegning. Han var aktiv tennis-spiller frem til og med juniorklassen og kronet karrieren med landsdelsseier og kunne titulere seg Nord-norsk mester før racketen ble lagt på hylla. Vi tror pappa hadde sin aller lykkeligste og mest aktive periode i livet da vi barna var relativt små. I denne perioden var han aktiv håndballspiller, avslappet keeper for lærernes overlegne bedriftslag, entusiastisk, men tidvis ustabilt (med tanke på øvingsoppmøte) medlem av koret Moans Mini, trener for Bjugns damelag i håndball og aktiv i den lokale kunstforeningen. Han trådte også til da det lokale G12-laget sto uten trener inntil den kabalen ble løst. Ved hjelp av håndlanger Daniel Vasskog og farfar Sverre ble huset bygget årene 1978/79. Pappa gjorte det aller meste selv fra input til tegninger til støp av grunnmur og alt tre- og takarbeid. Autorisert arbeidskraft ble hentet inn med hensyn til rør og strøm hvor hans bror Stener satte kronen på verket med state-of-the-art stue-belysning. Med stor naturtomt, garasje med tilhørende hobbyrom, labrador Schack som ble etterfulgt av den mer obskure, blandingsrasede Barco, så ble det etter hvert mer enn nok å henge fingrene i på hjemmebane. Ut av hobbyrom kom produkter i tre og keramikk, mens maling nå kun ble en mer sporadisk aktivitet hvor mye ble skisset, men mindre fant veien til lerret. Pappa var glad i lærervirket og eventuell klaging gikk på strukturering av læreplaner, formelle prosedyrer og krav til innrapportering, snarere enn selve yrket og elevene. Han var en godt likt lærer som evnet å fange interessen til også de faglig svakere elevene ved å bokstavelig talt tegne og illustrere begreper og hendelser. Det var ikke alltid like kult å være elev på en skole hvor foreldrene underviste, men det er vel det beste skussmål en kan få av ungene når vikartimer gikk greit OG at det også var godkjent at han fungerte som kontaktlærer for parallellklasser OG var med på skoleturer uten at noen av oss døde av skam. Det kan ikke stikkes under en stol at også ekteparet Stenersen hadde sine utfordringer. Med mammas helseplager minsket etter hvert radius på alle fronter. Pappas egne problemer med blant annet knærne, havnet i bakleksa og behandling som skulle vært utført, ble utsatt. De siste årene med mamma ble utfordrende, men lyspunkter var å finne i barnebarna Rannveig, Jonas og Thomas, samt diverse mindre fysisk krevende prosjekter. Han opprettet også kontakt med John Ivar, sønnen fra hans første, litt mindre kjente, ekteskap. Etter mammas død så var pappa så heldig at han fikk Børge hjem. Etter å ha selv vært pleier 24/7 i en del år, så fikk også han oppleve å bli pleiet og ivaretatt. Til tross for gradvis sviktende helse, så ble det hovedsakelig lystbetonte dager, uker, måneder og år med senkede skuldre hvor det ble tid til aktiviteter tilpasset minsket radius i form av kryssord, avislesing, sport og krim på TV, radio med god musikk, samt måltider og samvær med bror. Først den siste tiden ble helsa såpass skral at han innrømmet å ha sett bedre tider og at det beste nok lå bak han og det var anstrøk av tretthet og litt resignasjon. Så selv om vi er triste, så er vi også takknemlige for at siste etappe ble rolig og smertefri. Vi lyser fred over hans minne. På vegne av familien: P.A.